Metsola: Dette er øyeblikket for å svare på Europas oppfordring

I sin tale snakket president Metsola om realiteten til et gap som eksisterer mellom hva folk forventer og hva Europa er i stand til å levere for øyeblikket, spesielt på områdene helse, energi og sikkerhet. Hun sa også at fremtiden til Europa er knyttet til fremtiden til Ukraina.

President Metsolas tale finner du nedenfor.

President Von der Leyen,

President Macron,

Statsminister Costa,

Kjære europeere,

Jeg er så stolt over å være her i dag når vi kommer til denne milepælen i denne unike øvelsen i aktivt medborgerskap. I Europa bygning. I fremtiden proofing våre fundamenter.

Annonse

Blant de mange talene vi hører i dag, tror jeg det er ett budskap vi kan ta fra oss i dag: Europas fremtid er ennå ikke skrevet, og historien vår avhenger av deg, av oss alle.

Denne debatten fikk en ny realitet 24. februar - da president Putin beordret sin hær å invadere Ukraina. En handling av middelaldersk aggresjon som har forandret verden.

Verden etter 24. februar er en helt annen. En mer farlig en. Europas rolle har endret seg med det. Vi har ikke råd til å miste mer tid.

Hvordan vi har reagert på invasjonen og hvordan vi må fortsette å reagere er lakmustesten for våre verdier. Samholdet og besluttsomheten i svaret vårt har forvirret kritikere og gjort oss stolte over å være europeiske. Det må være planen fremover.

Men mens vi snakker her, blir Ukraina fortsatt invadert. Bomber dreper fortsatt vilkårlig. Kvinner blir fortsatt voldtatt. Millioner har flyktet og vil fortsette å gjøre det. Folk er fortsatt fanget i tunnelene under Mariupol.

Ukrainere ser til Europa for å få støtte. For de vet hva millioner av europeere som ble tvunget til å tilbringe et halvt århundre bak jernteppets åk vil fortelle deg: Det er ikke noe alternativ til Europa.

Europas fremtid er knyttet til Ukrainas fremtid. Trusselen vi står overfor er reell. Og kostnadene ved å mislykkes er enorme.

Og jeg spør: hvordan vil historien dømme våre handlinger? Vil fremtidige generasjoner lese om multilateralismens triumf over isolasjonismen? Sementeringen av et gjensidig avhengig forhold mellom nasjoner og mennesker som er stolte av forskjellene sine som Laura sa tidligere, men som forstår at i denne nye verdenen kan fremtiden bare være sammen?

Det er helt opp til oss. Det er vårt ansvar. Og la meg fortelle deg her i dag at Europaparlamentet vil kjempe for et sterkere Europa og alt det Europa betyr. Det betyr frihet, demokrati, rettssikkerhet, rettferdighet, solidaritet, like muligheter.

Det betyr at vi må lytte mer enn vi snakker. Denne øvelsen må handle om deg. Om prosjektet vårt som jobber for mennesker i landsbyer og byer og regioner over hele Europa.

Europa har en stolt historie. Vi har skapt det felles markedet, sikret utvidelse til påfølgende stater, omfavnet allmenn stemmerett, eliminert indre grenser, skapt en felles valuta og nedfelt grunnleggende rettigheter i våre traktater. Vårt europeiske prosjekt har vært en suksesshistorie. Det er kanskje ikke perfekt, men vi representerer en bastion av liberalt demokrati, av personlige friheter, av tankefrihet, av trygghet og sikkerhet. Det inspirerer millioner i Europa og rundt om i verden.

Denne konferansen beviser imidlertid også at det er et gap mellom hva folk forventer, og hva Europa er i stand til å levere for øyeblikket. Derfor trenger vi et stevne som neste steg. Og det er det EU-parlamentet vil insistere på. Det er problemer som rett og slett ikke kan vente.

Det er sant for forsvar. Vi trenger en ny sikkerhets- og forsvarspolitikk fordi vi vet at vi trenger hverandre, at alene er vi sårbare. Og her trenger vi ikke finne opp hjulet på nytt. Vi kan komplettere i stedet for å konkurrere med eksisterende allianser.

Det er sant for energi. Vi er fortsatt for avhengige av autokrater. Hvor energiøyene fortsatt eksisterer. Hvor vi må støtte hverandre når vi løsner oss fra Kreml og investerer i alternative energikilder. Der vi forstår at fornybar energi handler like mye om sikkerhet som om miljø. Men det kan vi bare gjøre sammen.

Dette gjelder også for klimaendringer. Utfordringen til en generasjon som Europa stolt har ledet den globale satsingen på.

Det er sant for helse, hvor vi må følge lærdommene fra pandemien og gjøre helsesystemene våre sammenkoblet, dele informasjon og samle ressurser. Når det neste viruset rammer oss, kan vi ikke la det stenge ned livene våre. Vårt første instinkt kan ikke være å gjenskape fortidens grenser.

Det er sant for vår økonomiske modell, der vi må sikre nok fleksibilitet uten å binde hendene i generasjoner fremover. Der vi klarer å skape de arbeidsplassene vi trenger for å trives.

Det er sant for migrasjon, som vi hørte i videoene og vitnesbyrdene, der vi fortsatt trenger et system som er rettferdig overfor de som trenger beskyttelse, som er fast overfor de som ikke er det, men som er sterkt mot de som misbruker mest sårbare mennesker på planeten.

Det er sant for likhet og solidaritet. Vårt Europa må forbli et sted hvor du kan være den du ønsker å være, hvor potensialet ditt ikke påvirkes av fødestedet ditt, kjønnet ditt eller seksuell legning. Et Europa som står opp for våre rettigheter – for kvinner, for minoriteter, for oss alle. Et Europa som ikke etterlater noen.

På alle disse områdene og flere ønsker jeg at Europa skal lede. For hvis ikke oss, blir det rett og slett noen andre.

Kjære europeere,

Denne konferansen om Europas fremtid involverte hundretusenvis av mennesker over hele Europa. Dette har vært en intens opplevelse i kraften til deltakerdemokratiet etter måneder med diskusjoner og kraftig debatt. Jeg vil takke deg for at du tror på løftet om Europa.

Og jeg vil spesifikt takke Guy Verhofstadt og Dubravka Šuica og de forskjellige presidentskapene i rådet - statsminister Costa, minister Clement Beaune her i dag - takk for at du ledet denne prosessen. Jeg vil også takke vår avdøde president David Sassoli som ville vært så stolt. Han ville vært så stolt i dag. Og selvfølgelig kunne ingenting av dette blitt gjort uten alle ansatte, og jeg ber dere om å applaudere de ansatte i Europaparlamentet og institusjonene som virkelig jobbet for at dette skulle skje. Jeg takker dere alle, for at dere trodde på denne øvelsen, for at dere kjempet for Europa, for å møte kynikerne.

Det er lettere å være kynisk, å være populist, å se innover, men vi bør avsløre populisme, kynisme og nasjonalisme for hva de er: falskt håp solgt av de uten svar. De som er redde for å gå den harde og lange veien til fremskritt.

Europa har aldri vært redd. Nå er det på tide å gå opp og ikke gå tilbake.

Vi er nok en gang i et avgjørende øyeblikk av europeisk integrasjon, og ingen forslag til endring bør være forbudt. Uansett hvilken prosess som kreves for at vi skal komme dit, bør omfavnes.

Som student engasjerte jeg meg i politikk fordi jeg trodde at min generasjons plass var Europa. Jeg tror fortsatt. Vi ser ikke noe gammelt og ikke noe nytt Europa. Vi ser ingen store og små stater. Vi forstår at ideer er større enn geografi.

Den følelsen, for 18 år siden, da 10 land inkludert mitt eget, ble med i EU, er et øyeblikk som vil forbli med meg for alltid. Vi telte sekundene til midnatt på XNUMX. mai, og du kunne føle gleden, håpet, lidenskapen som folk trodde med. Folk i dag i Ukraina, i Georgia, i Moldova og fortsatt på Vest-Balkan ser til oss med samme følelse av hensikt. Selvfølgelig må hvert land følge sin egen vei, men vi skal ikke være redde for å slippe løs Europas kraft til å forandre folks liv til det bedre, slik det gjorde for mitt land.

Til slutt er vi samlet her på Europadagen, i løpet av året dedikert til ungdom, i setet til Europaparlamentet i Strasbourg. Det er ingen steder mer symbolsk for demokratiets makt, for Europas makt til å ta neste skritt sammen.

Dette er øyeblikket for å svare på Europas oppfordring. Dette er vår tid.

Takk skal du ha.

Del denne artikkelen: